Jeg er bundet til pliktens hjul, Mester.
Det går rundt og tar meg med på sine svimlende runder.
Jeg lengter iblant etter å være fri, men jeg må følge med.
Jeg sier "Stopp!", men det stopper ikke,
jeg sier "Kan ikke!"...
men jeg finner at jeg kan, fordi jeg må.
Herre, jeg holder dyrebare ting i mine hender.
Evige sannheter er på mine lepper,
meget ofte på mine lepper.
Og jeg er redd.
Redd for å bli mekanisk,
redd for å tale for talens skyld,
for å repetere en lært lekse,
for å spille en rolle -
med mine tanker og på en annen måte,
med interessen annetsteds.
La meg ikke bli en maskin, Herre,
om enn aldri så velsmurt,
effektiv og produktiv.
Hjelp meg å gi meg selv i mitt budskap,
noe av meg selv i alt jeg gjør.
Hjelp meg å gi meg selv i mitt budskap,
noe av meg selv i alt jeg gjør.
Og når presset er hardt og programmet fulltegnet,
kom da til meg med en særlig nåde.
La meg koble til Din kraft,
la meg hvile i Din kjærlighet.
La meg forbli et verktøy i Din hånd
og ikke være en selvbestaltet dings.
Herre, jeg er redd for å bli en maskin.
Bare du kan hjelpe meg.
Kom til meg nå!
Rør ved meg, så jeg igjen erfarer din nærhet.
La meg forbli en kanal for din kjærlighet,
et verktøy som Du bruker.
Ingen robot.
